Tittelen til og innholdet i denne artikkelen er "inspirert av" en artikkel i Morgenbladet denne uken (18.-24. februar 2005) av Thomas Hylland Eriksen. Helt bevisst har jeg skrevet av overskriften og modifisert den noe. Tilsvarende gjelder innholdet i artikkelen til Hylland Eriksen som jeg i tillegg har gitt en personlig vri. I bunn og grunn har jeg plagiert Hylland Eriksen dersom jeg ikke hadde oppgitt han som kilde. Fra min side har det vært en helt bevisst avskrift. Jeg hadde nok sluppet unna uten å oppgi kilde, gitt at modifikasjonene er ganske store. Men hadde jeg ikke oppgitt kilde, vil jeg hevde at både overskrift og innhold er å betrakte som et plagiat nettopp fordi jeg så bevisst har benyttet meg av Hylland Eriksens ideer og formuleringer.

Jeg har selv nylig blitt utsatt for det samme fra mine tidligere kolleger Bastian Lie-Nielsen og Christian Rangen. De har skrevet av deler av mitt manus til Business IQ og modifisert det noe enkelte steder, ganske mye andre steder. Ikke minst har de benyttet seg av mye av det jeg har arbeidet med før de ble mine kolleger og mye grunnarbeid jeg har gjort med Business IQ-modellen og teori. De har ikke ført meg opp som referanse.

Ifølge Hylland Eriksen er jeg ikke alene. Han viser til en undersøkelse blant 1200 økonomer der 40% av de spurte mente at de var blitt plagiert. Plagiering er et stadig økende problem. Spesielt med nettet er det meget lett å kopiere andre. I saken med mine tidligere kolleger var jeg også dum nok til å sende over manuset til Bastian Lie-Nielsen for gjennomlesning.

Plagiat er bevisst avskrift uten å oppgi kilde. Det behøver ikke å være ordrett. Hvor grensen går er usikkert. Som med de fleste plagiatsaker, er det ikke mye oppmerksomhet eller støtte å få. Generelt synes slaget mot plagiering å være tapt. De som gjør grunnarbeidet har således ikke noen stor fremtid, med mindre de også er gode markedsførere. Form synes å ha forrang for innhold. Fremtiden kan synes å tilhøre de frekkeste markedsførere. Sjansen for å bli tatt med buksene nede synes å bli stadig mindre.

Har dette noe med HR å gjøre?
Kunnskapledelse (deling, utvikling og bruk) er i våre dager helt sentralt for både individuell og organisasjonsmessig konkurransekraft (Vi sier ikke her hvordan kunnskapsledelse skal utføres). Mens posisjonering og higen etter makt så langt har vært et alvorlig hinder mot fri kunnskapsdeling, vil faglig kleptomani i kunnskapsdelingens navn kunne bli den neste effektive sperre mot kunnskapsdeling. Professor Karl-Erik Sveiby, en av de mest sentrale tenkelederne innen Knowledge Management, har de siste årene begynt å stille seg spørsmålet om kunnskapssamarbeid lønner seg? Klokere av skade, vil noen hevde. Det vil ikke forundre meg om kunnskapsdeling etterhvert snues til kunnskapshegning p g a alle de skamløse kollegene som løper omkring.