Det klassiske eksempel på serendipitet
Sir Alexander Flemings (1881-1955) oppdagelse av penicillinet i 1928 er det klassiske eksemplet på serendipitet. Det hele begynte som et "uhell" i laboratoriet: Soppmugg falt ned i en petriskål med stafylokokk-bakterier og drepte bakteriene der. Denne oppdagelsen betegnes som serendipitet fordi den var uventet, og fordi Fleming var våken nok til å undersøke hva som skjedde. I 1945 fikk han Nobelprisen for oppdagelsen. Oppfatningen av serendipitet som faktor - at de lykkelige, uplanlagte sammentreff gir store oppdagelser og fremskritt i vitenskap og teknologiutvikling - er utbredt blant forskere, men også blant forskningens kritikere. Av forskere påberopes serendipitet som et argument for stor frihet til forskningen. Men det kan også være et argument for å begrense forskningen: Fordi de store, nyttige innovasjonene nettopp skapes av tilfeldigheter - serendipitet - ikke nødvendigvis av forskningen. I forskningspolitikk og -strategi er det derfor viktig å forstå hva serendipitet er - og hva slags rolle den har.

Prinsene fra Serendib - og Askeladden
Serendipitet stammer fra Serendib, som er det gammel-arabiske navnet på nåværende Sri Lanka. Ifølge Encyclopædia Britannica var det den engelske poeten og 4. greven av Oxford, Sir Horace Walpole (1717-1797), som lanserte dette som et eget begrep, basert på et persisk eventyr om de tre prinsene fra Serendib. Dette for å betegne oppdagelser av noe som i utgangspunktet ikke var planlagt eller forventet. En lignende betydning ligger i benevnelsen kong Saul-effekten, som henspiller på at den unge Saul (omtalt i Første Samuels bok, kap. 9-10, GT) dro ut for å lete etter sin fars bortkomne esler, men som i løpet av denne ferden ble utropt til konge av Israel. Nordmenn vil selvsagt tenke på Askeladden, hvor likheten ligger i evnen til å utnytte det tilfeldige, slik som i eventyret om "Prinsessen som ingen kunne målbinde" - i alle fall har Gudmund Hernes sett denne likheten i en av sine skrifter om akademisk liv.

Varianter av serendipitet
En tidlig analyse av serendipitet i vitenskapen ble utført av sosiologen Robert K. Merton i 1957. Året etter hadde han forfattet en hel bok om temaet sammen med E. G. Berber, men boka kom av ukjente årsaker ikke lenger enn til korrekturstadiet. Ett av Mertons poenger er at serendipitet er en oppdagelsesprosess. Det kan kalles en abduktiv metode, som kontrast til empirisk-induktiv eller hypotetisk-deduktiv metode. En abduktiv metode betegner hvordan man oppdager noe nytt - og skaper forsøksvis forklaringer på dette, dvs. utvikler nye hypoteser basert på observasjoner av noe som er uventet eller ukjent. Filosofen Pek van Andel skiller mellom tre forskjellige kategorier serendipitet:

• positiv serendipitet - et overraskende funn som gir støtet til en abduksjonsprosess, som i sin tur skaper nye hypoteser som blir testet,
• negativ serendipitet - et overraskende funn som blir erkjent, men ikke tilfredsstillende forklart, slik som da Columbus oppdaget den "Nye Verden". Vi sliter fortsatt med hans feilbenevnelser, slik som "indianer" pga. dette.
• pseudoserendipitet - oppdagelse av noe man egentlig var på jakt etter, men på en overraskende måte. Det kan hevdes at oppdagelsen av penicillinet hører til denne kategorien.

Kanskje mer fruktbart enn å benytte de tre kategoriene ovenfor er å se etter serendipitetsmønstrer, ut fra hvordan nye oppdagelser inntreffer. Pek van Andel har identifisert 17 slike mønstre, hvorav noen av de mest interessante er:

• analogi, slik som utviklingen av piggtråd som en analog til tornegrener, eller hanggliding som en analog til fuglers luftglidning,
• overraskende observasjoner, slik Fleming gjorde med soppmugget som falt ned i bakteriekulturen,
• gjentakelser av overraskende observasjoner, som kan skje ved statistiske observasjoner,
• "vellykkede feil", slik som de små, gule Post-it® lappene fra 3M (nå finnes de i mange farger og størrelser), som hadde sin opprinnelse i et mislykket utviklingsprosjekt hos 3M - utvikling av en ny type lim til innbinding av bøker. En av 3Ms ingeniører, Art Fry, fikk i 1974 ideen om å bruke lapper med slik lim til å holde orden på salmeboken sin, fordi vanlige papirlapper som han brukte hadde en tendens til å falle ut - noe som skapte panikk for ham når han sang i kirkekoret under søndagsgudstjenestene.
• "bivirkninger" som blir hovedfunn, slik som utprøvingen av et legemiddel tiltenkt å motvirke bivirkninger av strålebehandling viste seg effektivt i behandling av tuberkulose og depresjoner, feilaktig hypotese, som ved eksperimentell utprøving viser seg å skape helt uventede, men gunstige effekter,
• forstyrrelser, forurensning og forsinkelser i eksperimenter som skaper uventede effekter, knapphet, slik sigaretter i sin tid ble oppfunnet av en tigger i Sevilla, som brukte papir for å holde sammen og forlenge sigarstumper som ble kastet på gata - eller som ordspråket sier: "Nød lærer nøgen kvinde at spinde". Uansett betegnelse er det grunnleggende paradokser som omgir serendipitet og de prosesser dette representerer som gjør at dette ikke er så enkelt. Først, empirisk: Selv om det finnes mange eksempler på serendipitet er det ønskelig å vite hvor stor rolle dette egentlig har i FoU. Dernest, hva betyr serendipitet som fenomen og faktor i kunnskaps- og teknologiutviklingen? Dette er viktig ikke minst som premiss for forskningspolitikken - og derav for forskningsstrategi. Noen momenter i dette omtales under.

Ukjent omfang av serendipitet
Det er vanskelig å vite hvor stort omfang serendipitet har i oppdagelser, enten disse gjelder i vitenskapen eller i teknologiutvikling. I presentasjoner og publisering av nye funn vil rapportering av hvordan oppdagelsen skjedde oftest være stiliserte, f.eks. kort beskrivelse av eksperimentelt oppsett med "korrekt" angivelse av det som forventes skal være med. At intuisjon, fantasi, tilfeldigheter, slump og småuhell (Flemings muggklump som falt ned i bakteriekulturen) kan være kilde til ny kunnskap, betyr at noe utenfor kontroll har skjedd. Dette strider mot hele det eksperimentelle og hypotetisk-deduktive etos og credo og blir følgelig ikke rapportert. I en artikkel som nylig er publisert i Scientometrics (sept. 1996, s. 3-24) presenterer I. M. Campanario ved Universitetet i Alcala (Madrid) en bibliometrisk undersøkelse som viser at i de hyppigst siterte - og dermed innflytelsesrike - artiklene opplyste 8,3 prosent av forfatterne at serendipitet hadde spilt en rolle i funnene. Van Andel er mer omtrentlig og sier at serendipitet sannsynligvis spiller en viktig rolle i ca halvparten av viktige funn innen en disiplin som er undersøkt. Altså: rapportering av serendipitet har - som vi nesten kan forvente - et relativt begrenset omfang - noe som inviterer til at fenomenet bør studeres empirisk med andre metoder, f.eks. dybdeintervjuer, analyser av laboratorieprotokoller eller deltakende observasjon, slik enkelte sosialkonstruktivister har gjort med hell. For øvrig gir boken Serendipity av R.M. Roberts (John Wiley & Sons, 1989) en god oversikt om serendipitet i FoU.

Serendipitet = dyktighet + kreativitet?
Hensikten med forskning er jo nettopp å undersøke det ukjente eller finne frem til teknologiske løsninger som ikke har eksistert før. Per definisjon er forskningen en søkeprosess. Om man i løpet av en forskningsprosess oppdager noe som tidligere ikke var kjent - eller oppdager noe som ligger langt utenfor forventningsområdet - så burde dette ikke overraske: Når det i den folkelige visdom heter at "den som leter, han finner", så er det ut fra en forventning om at søkeprosessen skaper oppdagelser - noe blir "oppdaget" fordi det ikke før var kjent for den som oppdaget. Å tilskrive at man oppdager noe som var ukjent i forveien "tilfeldighet" eller "flaks", blir en feilaktig årsaksforklaring - det er snarere oppdagelsesprosedyren som skapte den nye oppdagelsen. Dette forutsetter evne til observasjon og nysgjerrighet. Louis Pasteur sa at i vitenskapelige undersøkelser er det bare det våkne, åpne sinn som kan høste av tilfeldighetene. Akkurat hvor og hvordan man lykkes i dette kan nok fortone seg som tilfeldig i en kaotisk forskerhverdag - og det er derfor lett å ty til forklaringer om "flaks", særlig hvis oppdagelsen gjelder noe helt annet enn det man i utgangspunktet hadde forventninger om å finne, slik som når det hevdes at positiv serendipitet oppstår. En forutsetning for å oppdage noe nytt er at man har en plan om og vilje til å finne noe nytt, kombinert med evne til å se det nye, uventede. Men å forklare oppdagelser og innovasjoner som resultater av tilfeldighet er en forkleinelse av det ofte langvarige, systematiske arbeidet og viljen som ligger bak.

Serendipitet og forskningspolitikk
I forskningspolitiske debatter vil man oppleve at serendipitet påberopes som argument for ulike og til dels motstridende interesser. De som ønsker større autonomi og økte "no strings attached"-bevilgninger til forskning vil si at styring og plan er kostbart, avstumpende og bortkastet fordi forskningsmål og resultater ikke lar seg planlegge. Eksempler på serendipitet-skapte FoU-resultater fremlegges som bevis, slik som penicillinet og mange andre. Parolen er: Bare gi penger til oss forskere (mye og helst mer hvert år), så skal vi skape resultater som er garantert god avkastning. Men vi kan ikke fortelle hva, fordi hvis vi kunne, da er det ikke forskning. For politikerne som sitter på pengesekkene og skal prioritere, er dette en lite overbevisende lotto-argumentasjon - bruk penger på lotto, så blir du rik! Den samme argumentasjon benyttes av dem som ikke ønsker å bruke penger - i alle fall mye mindre enn i dag - på FoU. Typisk vil dette være for finansministerier eller økonomidirektøren i et konsern. De vil si: Nettopp fordi resultatene av FoU er så lite forutsigbare og de store oppdagelsene skapes "tilfeldig", har det liten hensikt å bruke penger til å brødfø mennesker som "surrer" rundt på forskningsavdelinger. La disse i stedet gjøre noe nyttig, produktivt, for serendipitet kan jo skje hvor som helst. For å avgrense og forstå serendipitetens gyldighetsområde som forklaring på fremskritt innen vitenskap og teknologi, trengs en mer systematisk tilnærming enn i dag. Dette kan være nyttig i forskningspolitisk og -strategisk sammenheng. At forestillingen om serendipitet har fått en forsterket rolle beror nok på en rekke faktorer, men én grunn kan være utbredelse av modeller om ikke-lineære, kaos-teoretiske utviklingsforløp har fått økt utbredelse. Det er lett å bli forelsket i slike modeller og glemme begrensninger i gyldighetsområder både for disse og deres overførbarhet til fenomener i sosiale systemer. Samtidig som beretninger om serendipitet setter farge og liv på hvordan vitenskap og teknologi utvikles, er det viktig å huske på at vilje, plan, strategi og et åpent sinn, kombinert med solid kunnskap og kreativitet er fundamentene for at "tilfeldigheter" skal ha noe for seg. Og plutselig er kanskje ikke alt så tilfeldig allikevel?

Helge Godø er seniorutreder ved NIFU. Artikkelen er publisert i Forskningspolitikk nr. 1/97. Forskningspolitikk utgis av Norsk institutt for studier av forskning og utdanning (NIFU), og er et fagblad om forskningspolitiske spørsmål som kommer ut fire ganger i året.